Tiurleiken er en av de naturopplevelsene jeg setter aller høyest. For å komme tett på uten å forstyrre fuglene, legger jeg meg inn i fotoskjulet allerede kvelden i forveien. Der blir jeg gjennom natta, mens skogen gradvis blir helt stille og mørket senker seg. 

Så, lenge før soloppgang, begynner det. Først høres vingeslag mellom trærne når tiurene kommer inn på leikplassen. Deretter brytes stillheten av den karakteristiske kneppingen og slipingen fra fuglene. Fra innsiden av skjulet gjelder det å sitte stille og vente mens skogen sakte våkner rundt meg. Denne morgenen kom en av tiurene frem mellom trærne med halen slått ut og blikket rettet oppover. Det svake morgenlyset traff fjærdrakten og fikk frem de blå og grønne fargene som ellers nesten forsvinner i den mørke skogen. 

Det er noe helt spesielt med å sitte skjult midt i skogen og oppleve tiurleiken på nært hold. Timene gjennom natta, lydene i mørket og forventningen før det lysner er minst like mye en del av opplevelsen som selve bildet.