Orrfuglleiken blir ofte omtalt som et av vårens vakreste eventyr. For meg er den også et sikkert vårtegn, og hvert år prøver jeg å få til noen netter ute på myra i nærheten av hjemstedet mitt. Denne gangen reiser jeg ut kvelden i forveien. Det lille fotoskjulet settes opp helt nede ved bakken, og før solen forsvinner bak horisonten kryper jeg inn for natten. Kameraet gjør jeg klart og plasserer slik at det peker mot området hvor solen skal stå opp noen timer senere.

Plasseringen er nøye valgt. Håpet er at natten blir kald nok til at det dannes frostrøyk over myra når morgensolen treffer bakken. Med litt flaks kan det gi akkurat det gylne lyset jeg er ute etter. Noen timer senere våkner jeg av buldrende lyder rett utenfor skjulet. Myra har våknet til liv. Orrhanene har samlet seg på leiken og kjemper om de beste plassene og oppmerksomheten til orrhønene. Jeg ligger helt stille og følger med gjennom kameraet mens solen sakte kommer opp bak dem.

Så braker to av orrhanene sammen rett foran meg. Vinger slås ut, fjær fyller luften og morgensolen treffer fuglene bakfra. Fordi jeg har plassert kameraet helt nede ved bakken, får jeg både kampen, lyset og den gylne myra inn i samme motiv. Det varer bare noen sekunder, men det er nettopp slike øyeblikk jeg håper på når jeg legger meg ut på myra kvelden før. Et skikkelig kampbilde fra orrfuglleiken, i det første morgenlyset.