Det er juni 2025, og jeg sitter i et lite fotoskjul ute på en våt myr i de finske grenseskogene mot Russland. Jeg er her for å fotografere bjørn, og håpet denne kvelden er å få se en binne med små unger. Det er stille på myra. Bare et par ravner bryter stillheten med de karakteristiske lydene sine. Timene i fotoskjulet går, før jeg plutselig får øye på bevegelser mellom trærne. En binne kommer frem, og med henne følger tre små bjørnunger, bare noen måneder gamle. 

Ikke langt unna ligger en knekt bjørk. Mens jeg følger bjørnefamilien gjennom kameraet, tenker jeg at det hadde vært et fantastisk motiv dersom en av de nysgjerrige ungene klatret opp på stammen. Og det er akkurat det som skjer. En av ungene begynner å klatre. Den kommer seg opp på den knekte bjørka, balanserer på stammen og kikker ned på søsknene som leker like ved.

Jeg rakk å fotografere øyeblikket før bjørnungen klatret ned igjen. Plasseringen på stammen, gammelskogen rundt og bjørnens blikk skapte en balanse i bildet som jeg likte med en gang. Noen bilder blir favoritter fordi alt stemmer i et kort øyeblikk. «Treklatrer» er et slikt bilde for meg, og kanskje et av mine favorittbilder av en bjørnunge.