Dypt inne i de finske skogene beveger en bjørnebinne seg gjennom den tette vegetasjonen sammen med den lille ungen sin. Bjørnungen er bare noen måneder gammel og fortsatt helt avhengig av moren. Den holder seg tett inntil henne, mens de sammen beveger seg mellom grantrærne. Jeg følger dem stille fra fotoskjulet. Store deler av tiden ser jeg bare små bevegelser mellom greinene. 

Skogen er mørk og tett, og bjørnene forsvinner nesten helt inn i omgivelsene. Så kommer de til en liten åpning mellom granene. Bjørnungen titter frem først. Rett bak kommer moren, så tett på at hodet hennes legger seg like over den lille ungen. Begge ser frem mellom greinene, og i noen få sekunder blir de stående akkurat slik. Jeg liker spesielt hvordan mørket og grantrærne rammer inn de to bjørnene. Den lille ungen kommer tydelig frem i lyset, mens den store moren nesten forsvinner i mørket bak. Likevel er hun hele tiden til stede. 

For meg handler bildet først og fremst om nærheten mellom dem. En liten bjørn som ennå har mye å lære om livet i skogen, med moren aldri langt unna. Et kort og nært øyeblikk mellom grantrærne i den finske villmarken.